«Lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane» er gjeldende lov. 
Men eiendomsskattelovgivningen er gammel. Fra 1911 har vi by-skatteloven som har vært delvis gjeldende helt fram til nå ved at blant  annet §§ 4 og 5 om selve takseringsprinsippet (fastsettelse av grunnlaget for eiendomsskatten og klage over dette), var tatt inn i loven av 1975 som et tillegg. Årsaken til det var at de nye aktuelle §§ i loven av 1975 ikke var satt i kraft.

Med virkning fra 2013 er det skjedd flere endringer i loven. Blant annet for taksering av bolighus og leiligheter, er det åpnet for at kommunen kan benytte Skatteetatens formuesgrunnlag som takstgrunnlag. Dette formuesgrunnlaget er utgangspunktet for Skatteetatens beregning av en eiendoms ligningsverdi.

Forskjellen mellom eiendomsskatt og evt formuesskatt:
Eiendomsskatten er en kommunal skatt på fast eiendom i kommunen – den er en objektskatt hvor antatt markedsverdi er grunnlaget for fastsettelse av takstgrunnlag.
Formuesskatten beregnes av Skatteetaten og er en skatt på eiers rettigheter – den er en subjektskatt. Her er det ligningsverdien som er skattegrunnlaget. Skatteetaten setter ligningsverdien til ca. 25% av formuesgrunnlaget.  

Lov om eigedomsskatt til kommunane [eigedomsskattelova].