Dette fremkommer i rapporten «Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet» av Gunnar Breivik (Norges idrettshøgskole) og Kolbjørn Rafoss (Universitetet i Tromsø –Norges arktiske universitet). Rapporten beskriver og analyserer utviklingen i fysisk aktivitet i den voksne norske befolkningen i perioden 1985-2015, gir oversikt over endringer i bruk av idrettsanlegg for perioden 1999–2015, og ser på ulikheter i fysisk aktivitet knyttet til kjønn, alder, inntekt, yrke, utdannelse etc.
Rapporten gir en unik innsikt i hvordan måten vi er aktive på endrer seg, sier Jakob Linhave, avdelingsdirektør i Helsedirektoratet. – Det er viktig innsikt fordi det forteller oss om hvordan vi som samfunn bør tilrettelegge for fysisk aktivitet i befolkningen.
Friluftsliv øker mest
Ulike former for friluftsliv samt målrettet styrke- og utholdenhetstrening har størst oppslutning og har økt mest i perioden 1995-2015. Også risikopregede ungdomsaktiviteter har prosentvis en stor økning, mens andelen voksne som deltar i organiserte konkurranseidretter synker.
-Deltagelse i lagidrett synker jevnt og trutt. Folk organiserer i økende grad trening selv eller med familie og venner. Her er det et enormt potensial for idrettslagene hvis de kan se på alternativer til konkurranse og satse på bredde i hele befolkningen, sier Linhave.
Også bruk av kommersielle treningssentre har økt sterkt og brukes av mer enn 30 prosent av befolkningen, dobbelt så mange som de som trener i idrettslag. I perioden har økningen i fysisk aktivitet i stor grad kommet gjennom egenorganisert trening og trening på treningssentre. Ikke minst er treningssentre viktig for kvinner.
Turstier er viktige «idrettsanlegg»
I perioden 1999–2015 er det økt bruk av anleggstyper som turstier, private treningssentre, lysløyper og vekt- og styrkerom, mens en mindre andel av den voksne befolkningen bruker tradisjonelle idrettsanlegg.
-Bruken av fotballanlegg og idrettshaller blant voksne har gått kraftig ned på tross av at ca. 40 prosent av spillemidlene har vært fordelt til disse anleggstypene. Kommunene har en gylden anledning til å øke andelen aktive og bidra til utjevning av sosial ulikhet ved forbedret planarbeid samt å søke om midler til turstier, større utmarksarealer, parker, grøntområder og andre typer nærmiljøanlegg, sier Linhave. – Men her henger mange igjen i gårsdagens tankesett – og vi har dokumentert at de enkle tilgjengelige nærturanleggene ikke blir prioritert når kommunene planlegger og søker spillemidler. Kommunene må tenke bredere enn idrett når de skal legge til rette for aktivitet, når vi nå får dokumentert at idretten har marginal betydning for den voksne befolkningen.
Utseende og vekt viktigere drivere
De viktigste motivene for fysisk aktivitet er knyttet til helse, slik som å gi fysisk og mentalt overskudd, og forebygge helseplager. Men også instrumentelle motiver, som å gå ned i vekt, og få bedre utseende, øker i betydning.
-Om lag en tredel av den voksne befolkningen oppfyller myndighetenes anbefaling for fysisk aktivitet, som er på minimum 150 minutter i uken med moderat intensitet/75 minutter i uken med høy intensitet samt styrkeøvelser to ganger i uken. Høyt utdannede er mer aktive enn lavt utdannete, og kvinner oppfyller i høyere grad anbefalingen enn menn. Vi ser store utfordringer hos de unge voksne, og vi må knekke noen koder for å påse at aktivitetsnivået opprettholdes fra barndom, inn i ungdommen og videre inn i voksenlivet, sier Linhave.
Kilde: Helsedirektoratet